– Hvis dere ikke vil hjelpe Maria, får dere flytte ut av leiligheten innen måneden er omme, sa Ingrid med en ro som om hun bare ba noen sende henne sukkerskålen.
Anna oppfattet ikke straks hva svigermoren egentlig hadde sagt. På bordet sto koppene med te som allerede var blitt lunken, et fat med søt gjærbakst og en liten skål med syltetøy. Inne i stuen satt seks år gamle Emma i sofaen og fargela en papirdukke hun hadde klippet ut av et gammelt blad.
Erik ble sittende urørlig med skjeen i hånden.
– Mamma, mener du det der alvorlig?
– Hva er det som er så merkelig? Ingrid rettet på servietten ved tallerkenen. – Dere har bodd i min leilighet i seks år og betalt bare fellesutgiftene. Men når din egen søster trenger hjelp, da er dere plutselig blakke. Da har dere heller ingen grunn til å bli fornærmet. Leiligheten er min, og jeg bestemmer selv over den.

Anna så bort på mannen sin. Ansiktet hans hadde fått det uttrykket man får når man nettopp er blitt slått med noe tungt og stumpt. I slike samtaler brukte han alltid litt tid på å forstå hva som foregikk. Ikke fordi han var dum, men fordi han helt til siste øyeblikk håpet at mennesker som sto ham nær, ikke faktisk ville si høyt det de lenge hadde tenkt.
Anna, derimot, skjønte alt med én gang.
Hun hadde ventet på akkurat denne samtalen helt siden Ingrid ringte på onsdagen og sa med en altfor kvikk stemme:
– Kom alle sammen på lørdag. Så sitter vi litt sammen og snakker om en liten familiesak. Jeg skal lage pannekaker til Emma.
Når svigermoren brukte ordene «som familie», betydde det aldri bare te og pannekaker. Det betydde at hun allerede hadde bestemt utfallet, fordelt rollene og bare ventet på at de andre skulle nikke på riktig tidspunkt.
Turen til hytta foregikk nesten uten et ord.
Fra baksetet fortalte Emma ivrig om barnehagen, om venninnen Nora som tegnet de fineste sommerfuglene av alle, og om sangen de øvde på til samlingsstunden.
Erik nikket og svarte på steder som ikke passet. Anna satt vendt mot vinduet og tenkte på sparekontoen deres. Der sto det 124 000 kroner. Tre år uten ferie. Tre år uten impulsive kjøp. Tre år med budsjettskjemaer, med nei til alt unødvendig og med setningen: «Ikke nå, vi tar det senere.»
De pengene var ikke bare et beløp. De var starten på deres egen leilighet.
Ingrid bodde på hytta nesten hele året.
Huset var solid, godt isolert, med ordentlig oppvarming, en liten badstue og to drivhus. Den toroms leiligheten i byen hadde hun for seks år siden «gitt til de unge».
Slik formulerte hun det overfor naboer og slektninger. Men Anna hadde forstått forskjellen fra første dag: å «gi bort» var ikke det samme som å la noen bo der midlertidig. På papiret var Ingrid den eneste eieren av leiligheten. Ingen andre hadde noe de skulle ha sagt.
Under middagen spurte svigermoren først barnebarnet om skolehverdagen som snart ventet, deretter klaget hun over matprisene, og til slutt gled samtalen, nesten umerkelig, over på den yngste datteren.
– Maria er så flink, sa Ingrid med den særlige stoltheten Anna hadde hørt i årevis. – Hun har virkelig hender av gull. Hun syr så pent at man ikke ser forskjell på det og noe kjøpt i butikk. Hun burde ha sitt eget, ikke slite for småpenger hos andre.
Maria satt ved siden av henne, smal og livlig, med nyklipt hår og manikyr i en farge som minnet om varm fløte. Hun var tjueseks. De siste fem årene hadde hun vekslet mellom å ta jobb i en gardinbutikk, slutte igjen, sy barnekjoler på bestilling og legge det hele bort fordi «kundene tappet henne helt».
Nå viste det seg at hun hadde funnet seg en ny drøm.
– Jeg har sett på et lokale ved torget, sa Maria, plutselig full av energi. – Det er ikke stort, men det ligger der folk går forbi hele tiden. Jeg vil åpne et lite atelier for reparasjon og tilpasning av klær.
